I desember 2007 ble det bestemt at vi skulle få ponni. En venninne av en bekjent fikk ikke solgt ponnien sin og han måtte bort. Så  etter litt frem og tilbake reiste Helene, AK og baby-Eline til Bergen for å hente ponni. Eller rettere sagt, på første forsøk kom vi til Haugastøl. Der ble det brått ekstremt glatt i en sving etter at vi hadde kjørt på fint snøføre så langt. Takk og pris kom det ingen imot, for vi fikk sleng på hengeren og fikk en snurr før hengeren sto fast i grøfta.

Vi var alle like hele, men hengeren satt godt fast. Redningsbilen hadde mye å gjøre så vi måtte vente en stund. Takk og pris for at Eline fremdeles ble fullammet, da var ikke mat noe problem og bleier hadde vi med, for vi hadde egentlig tenkt å overnatte på hytta utenfor Bergen. Da redningbilen kom var det ganske tydelig hva mannen mente om jenter på tur med hestehenger. 5 minutter senere hadde han kjørt seg fast selv, og vi jobbet hardt med å ikke vise at vi var litt skadefro. Men til slutt var vi løs og kjørte hjem med uforrettet sak og en støtfanger fattigere.

Neste morgen prøvde vi igjen, med mindre henger og piggdekk, samt hjertet i halsen. Heldigvis ble det en udramatisk tur, og Eline som ellers sov lite sov godt i bilen. Her er vi på fergen.

Til slutt kom vi frem og fikk hilst på den lille ponnien. Vi lastet på og satte kursen hjemover. Etter en liten bomtur innom et kjøpesenter i Laksevåg i rushtiden, der jeg måtte rygge ut av parkeringsuset jeg alldeles ikke hadde tenkt meg inn i, var vi på vei hjemover igjen. Turen ble lang, men det gikk veldig greit. Jeg har imidlertid ikke kjørt henger på vinterføre siden…

Aron var en liten case, han slukte luft, nappet og hadde trøblet med en fot. Samt at han var ikke spesielt veloppdragen. Så i dagslyset neste dag fikk han først lære litt om mine krav til oppførsel hos hester og så en grundig hovtrim. Vi hadde egentlig planer om røntgen i Bergen, men så ble hentingen avtalt på så kort varsel at vi ikke rakk. Og like godt var det, for han har ikke haltet i det hele tatt etter at han kom hit, selv om han fikk være med på en del lange turer i ganske høyt tempo for å se om det var noe som kunne provoseres frem.

Aron fikk være med som håndhest og når vi var langt fra folk (lenger enn vanlig, vi snakker tross alt om Dagali…) fikk han også være løs, noe han satt stor pris på. Han er en kvikk liten fyr som fint holder følge med store hester.

Utover vinteren jobbet vi med generell oppførsel og innkjøring. Eline var med på mye, men litt alenetid i stallen ble det også.

Utover sommeren gikk Aron litt på tur med små ryttere, men helst på tur uten rytter. Han storkoste seg som “villponni” i fjellet.

Den høsten ble det lite tid til trening, da jeg begynte i ny jobb. Men utover våren tok vi opp tråden igjen. Jeg red til og med bittelitt på Aron selv. Han er liten, men kraftig og størrelsesmessig føltes det omtrent som å ri en nordlandshest. Finner dessverre ikke bildene fra dette, har flyttet webalbum og bildene var ikke på den harddisken jeg trodde…

Vinteren ble den kaldeste i manns minne med kulderekord for Buskerud her i Dagali. -39,9 grader og mange uker under -30 grader. Hestene satte bamsepels og spiste rundball…

Da våren kom måtte vi prøve noe nytt, og prøvde oss på tandemriding. Morsomt prosjekt, men temmelig slitsomt. Hadde vi hatt skikkelig ridebane ville jeg nok gjort det mer, men det ble litt styrete på veien.

Høsten 2009 trente vi også litt på snørekjøring der jeg både var “kusk” og sto på ski. Interessant… Det gikk for det meste bra, men så fant Aron ut at om han hoppet ut i grøfta ble det bare krøll fra min side, og han benyttet det for alt det var verdt og da var det ikke så morsomt lenger.  Aron fikk være nisseponni på bygdas julegrantenning, og omtrent alle barna i bygda fikk seg en liten tur på ryggen hans.

2009 ble til 2010 og Eline var blitt stor nok til å være med på mer. Hun fikk ri litt med leier, noe som var stor stas. Hun og Aron ble gode venner etterhvert.

Litt løsarbeide ble det også. Aron Airlines syntes løshopping var moro:

Mer kjøretrening ble det også:

Den sommeren sto begge hestene en måned på fjellet og vi var på mange fine fjellturer. Aron måtte lære seg å gå med kløv, noe han tok på strak… hov. Det var en herlig sommer. Til tross for mye jobbing fikk vi mange fine turer sammen. Eline red sin første tur “alene” på Aron. Dvs. at jeg red Platon og hadde Aron i leietau. Hver gang jeg foreslo at vi skulle snu kom det et kontant nei, og vi endte på en fjelltopp før hun godtok at vi satte kursen hjemmover. Da var hun nylig fylt 3 år.

Men høsten kom og hestene dro til bygda igjen. Eline var med og red jevnlig og jeg hadde store planer for treningen til både Aron og Platon utover vinteren. Så oppdaget jeg at jeg var gravid og da satte både mangel på overskudd og bekkenløsning en brems på hva jeg orket. Men noen turer ble det da.


Så ble lille Magnus født i august og han var ikke mange dagene før han måtte være med meg på ponnijakt. Aron-Houdini hadde sneket seg under gjerdet og tuslet rundt på jordene i bygda, strålende fornøyd. Hverken jeg eller naboene var like begeistret… Han har sneket seg under gjerdene en gang i blant tidligere også, men nå gikk han ut hver dag, så jeg laget et “ponnibur”, en paddock med strømgjerde tilpasset ponni, og det fungerte supert. En stund…

Magnus og jeg var i stallen og trente Aron nesten hver dag i en periode. Vi gikk på tur, longerte og tømkjørte. Jeg fikk trim, ponni fikk trim og Magnus sov i bæresjal på magen min. Inspirasjonen var på topp og Eline var med og red ganske ofte.

Men så begynte han å stikke av igjen. Og da var gjerdet ordentlig. Jeg prøvde alle triks jeg kan, han fikk antenne i grima, jeg sporklipte ham for å unngå isolerende vinterpels, han fikk kjetting rundt halsen, ekstra tråder på gjerdet og sterkere strømapparat. Likevel kom han seg ut. Etter noen siste desperate forsøk hvor han bare brøytet seg gjennom 5 rader med strømbånd fikk jeg nok. Jeg kunne sikkert ha satt opp en paddock med sauenetting, men hva slags liv skulle det bli for Aron å stå der alene i lengden? Det blir for trist. Så til slutt ble Aron annonsert på Finn.no under “gis bort”.

Og nå er eventyret ute. I natt kom det noen og hentet ham og jeg er sikker på at han får det godt hos den nye familien sin. Jeg kommer til å følge med Aron videre og vi har planer om å besøke ham etterhvert, men det endte ikke helt slik som jeg hadde trodd. Men slik har det egentlig vært med Aron. Ingenting har blitt som forventet, men allikevel har vi hatt mye moro sammen og gjort en hel masse ting jeg aldri hadde tenkt at var mulig å gjøre med en hest. Men det er trist. Det blir ikke Aron som Eline skal vokse opp med. Han skal ikke bli gammel og grå her hos oss. Det blir ingen ridetur på fjellet med Aron til sommeren slik jeg hadde lovet Eline. Jeg får aldri fullført innkjøringen ordentlig. Platon får sannsynligvis aldri se kompisen sin igjen.

Det er vemodig, men samtidig godt at han nå skal videre. For når han ikke kan holde seg innenfor strømgjerdene her kan vi ikke gi ham et godt hesteliv. Da er det bedre at han får en ny familie og solide tregjerder. Her er områdene for store til at det er en realistisk mulighet.

Jeg har syntes synd på ham de siste dagene hvor han har stått bundet eller i løpestreng mesteparten av tiden. Men de siste fire årene har han nå levd et veldig godt hesteliv.

 

Takk for alt du har lært  oss Aron! Mye moro, en del uplanlagt trim, noen grå hår, fantastiske fjellturer, en fantastisk tålmodighet med Eline, ditt alltid gode humør og glede over å få være med når noe skjer. Lykke til hos din nye familie!