Da var det over for Zansbar. 😢

Avgjørelsen ble tatt for en drøy uke siden, etter vurdering av to veterinærer, osteopat og noen flere som har kjent ham lenge og sett utviklingen. Han ble merkbart verre i kroppen utover høsten og ble en helt annen enn den glade ponnien vi så i sommer. Jeg fant ikke sikkert ut hva som var galt i kroppen hans, men jeg er ganske sikker på at det var forkalkninger i flere av leddene oppover i bakbeina, sannsynligvis haser og knær. Han hadde det ikke bra lenger, måten han stilte seg opp, med mest mulig vekt på frambeina viste tydelig at han skulle få slippe en lang og kald vinter. I kombinasjon med sannsynlig stoffskiftesykdom (PPID), tidligere forfangenhet som hadde gitt synk og noe rotasjon i høvene, ringfot på alle fire bein, som jeg ikke tror plaget ham enda, men garantert ville kjennes på sikt, tok jeg den ufattelig tunge avgjørelsen om at vi ikke skulle prøve enda litt til. Har gått og kjent på det lenge, men det er så vondt å skulle dømme en venn til døden fordi man ikke klarer å hjelpe ham.

Jeg visste det skulle bli tøft, men det har vært hundre ganger verre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg må ha grått litervis den siste uka og er konstant på gråten. Å måtte forberede barna og la dem ta avskjed, å prøve å lage en fin avslutning var riktig, men forferdelig leit.

Jeg regner med at det snart blir litt bedre, nå som det er overstått. Jeg kan ikke lenger ombestemme meg, han er død og det skjedde på en «god» måte.

Han var med meg på tur, vi gikk sammen opp til stedet der det skulle skje. Han var tillitsfull og glad og fulgte meg uten leietau. Sola skinte på nysnøen og temperaturen var fin. Så fikk han masse gulrøtter, han spiste og så seg rundt og bang, så var han borte. Med gulrotbit i munnen. Jeg var med hele veien, jeg syntes det var riktig og jeg ville ha riktige bilder i hodet, ikke vrangforestillinger.

Dusty var fortvilet og ropte da vi dro, men har roet seg etterhvert. Han mistet også vennen sin i dag, han bare vet det ikke enda.

Zansi er høyt elsket, har vært en stor berikelse i livet vårt og det var riktig å la ham slippe nå. Men det er et stort hull i hjertet mitt.

Håper han går til knes i frodig gress sammen med Platon nå.